Et hus fullt av minner

Tenk så heldig jeg er som har et hus så fult av minner. Et hus som står meg så nært og som har en helt egen plass i hjertet mitt.

Jeg har flyttet mange ganger i løpet av mitt korte liv. Jeg og mamma har bodd i mange forskjellige hus og leiligheter, mest her på denne øya. Vi har funnet hus vi har likt oss i, og hus vi ikke har hatt noe i mot å forlate. Men ett hus har alltid skilt seg ut. I mange år av livet mitt bodde vi nemlig i huset til bestemor og bestefar. Ikke bare har jeg minner fra alle gangene jeg har besøkt dem der, men i tillegg har jeg egne minner fra å ha bodd der selv. Jeg har flere ganger hørt eldre mennesker snakke om huset sitt som om det omtrent var et barn de var glad i, og jeg har ofte undret over hvordan de greide å knytte et så sterkt bånd til et hus. Det er jo bare et hus? Eller? Jeg har jo selvfølgelig hatt en liten forståelse for det, men det er først i de siste årene det virkelig har gått opp for meg hvordan det faktisk er å knytte et så sterkt bånd til ett spesielt hus og ett spesielt område.

Dette har vært huset jeg har gått fra tidlig om morgenen, på vei til skolebussen. Som en usikker fjortenåring med sterk, svart eyeliner. Dette har vært huset jeg har kommet hjem til om ettermiddagene. Sliten etter en lang skoledag, fikk jeg spise utallige middager med bestemor de gangene mamma var på jobb. Det huset hvor jeg sov oppe på loftet hos bestemor og bestefar når mamma hadde nattevakt. Huset hvor jeg så mange ganger har kommet på besøk. Fått pannekake eller kake eller sett Med Hjarte På Rette Staden og Den Store Klassefesten om lørdagskveldene, eller hørt på bestefars historier om et liv han har levd som jeg ikke greier å se for meg. Alle turene han har vært på, enda han for meg alltid har vært bestefar som sitter i godstolen sin og ser Brann-kamper eller holder på ute med et eller annet. Bestemor sin latter som har fylt rommet og alle gangene vi har spist laks sammen, siden vi var de eneste i huset som spiste fisk. Utallige ganger har jeg løpt opp trappa og spurt om hjelp fordi jeg har mistet en maske i strikkingen. Eller til og med for å få fjernet en edderkopp, når mamma ikke har vært hjemme. 

Dette huset har vært en møteplass for hele familien. Søskenbarn, tanter og onkler har alle vært her på besøk utallige ganger. Det var ofte høydepunktet i ferien, når søskenbarn kom på besøk. 

Vi lekte spioner og spionerte på de voksne som satt i stuen, lekte restaurant nede i kjelleren, hoppet trampoline utenfor huset og så mye mer. Filmkvelder nede hos meg og mamma. Middagsselskap oppe hos bestemor og bestefar. Og ikke minst en haug med bursdagsselskap.

Så godt det er å ha et sånt hus. Hvor alle møtes og føler seg hjemme. Hvor alle alltid føler seg velkommen, og ofte kommer innom uten en gang å avtale det på forhånd. Jeg har aldri tenkt over det før nå, hva bestemor og bestefar egentlig føler når vi kommer inn døra hele tiden, uten at de får noen forvarsel om at vi kommer på besøk. Kanskje blir de lei i blant, men de viser det ihvertfall aldri. Man føler at man blir like godt tatt imot hver eneste gang.

Det har blitt til et sted man reiser til for å slappe av. For å kose seg. For å møte familie. For å få tankene bort fra ting som kanskje er vanskelig. For det er en sånn god ro der. En slags stabilitet som kan være så betryggende og deilig. En sånn ro som man bare finner i huset til besteforeldrene sine.

Jeg har alltid elsket plasseringen av dette huset også. Sentralt med gåavstand til det lille sentrumet her på øya, samtidig som det føles øde. Øde på den bra måten. Lang vei inn til huset og ingen naboer vegg i vegg. Den lange veien som jeg har gått på rollerblades på, på spark, på sparkesykkel og rullesko. Veien jeg har løpt på når jeg skulle hjem og skryte av noe bra jeg hadde gjort. Eller veien jeg har plukket blomster langs og gått barføtt på om sommeren. Bak huset har vi et stort område med et stort jorde og en skog. Her har jeg hoppet trampoline, laget mitt eget lille fantasihus i skogen, utfra hvordan alle greiene svingte seg rundt omkring og dannet ting jeg synes så ut som rom. Klatret i trær. Alle rådyrene og hjortene som fikk gå i fred bak huset. En haug med fugler. Det er noe med hele området som gjør at jeg elsker dette stedet.

Det er virkelig fint å ha et sånt sted. Det stedet man alltid vil tilbake til. Det stedet som alltid føles trygt og godt. Jeg håper at jeg også greier å skape et sånt hjem en gang. Et hjem hvor familien min kan få denne samme roen som jeg og de andre i familien min føler på og ikke minst at det blir et sted hvor alle kan føle seg hjemme.