HVORDAN DET FØLES Å BLOGGE I BLANT

I det siste har det vært så innmari vanskelig å blogge. Jeg har en del bloggmotivasjon, men enkelte ting gjør det vanskeligere å trykke på "publiser"-knappen.

Av og til føler jeg at internettpersonligheten (om man kan si det) og virkelighetspersonligheten min (wow, nå lager jeg bare nye ord her) kræsjer. På internett elsker jeg å dele ting. Jeg elsker å skrive om ting jeg liker, legge ut bilder, lage videoer og være aktiv på sosiale medier. Denne bloggen er liksom mitt sted å føle meg sett på, på en måte. Det er her jeg liker å gjøre litt ut av meg selv. Vise. Dele. Fortelle. Kanskje inspirere litt.

I virkeligheten er jeg derimot ganske annerledes. Jeg er ikke den som roper høyest. Jeg har dager hvor jeg skjelver på hendene når jeg sitter i kassa på jobb. Jeg takler nesten ikke øyenkontakt. Jeg vil egentlig bare forsvinne litt inn i mengdene. Jeg er ikke alltid den samme på ekte, som jeg er på nett. Alt henger sammen med den dårlige selvtilliten min. I blant har jeg gode dager, hvor jeg kan le og snakke en del med mennesker jeg møter. Være sånn jeg egentlig er. Andre dager er ting så innmari mye vanskeligere. Jeg overanalyserer hver eneste situasjon jeg er i ferd med å møte. Tenker på hva jeg skal si og hva jeg skal gjøre. Hva sier jeg om jeg møter den personen? Eller kanskje den personen? Redd for å le for høyt. Snakke for lavt. Si noe dumt. Prøve å være morsom, og at det ikke slår an. Bli så nervøs at jeg nesten ikke får frem et eneste ord. Redd for at jeg skal gjøre noe dumt. At det skal oppstå en uventet situasjon jeg ikke har forberedt meg på. Jeg bekymrer meg altså over så alt for mange dumme ting. Noe som gjør at jeg helst ikke vil snakke med noen, så trist som det høres ut. Jeg elsker egentlig mennesker, og det å snakke med andre folk er egentlig noe jeg synes er veldig spennende og fint. Men når jeg blir så nervøs som jeg i blant blir, går det bare ikke. Jeg vil gjemme meg i folkemengden, bli usynlig og bare ikke gjøre så mye ut av meg.

Det som er vanskelig med å blogge i blant, er at når jeg deler så mye på nett, vil jo enkelte kommentere det i virkeligheten. Jeg har perioder hvor jeg har lyst å poste innlegg, men så tør jeg ikke. Jeg er på en måte redd for at folk skal komme til meg og si noe om noe jeg har skrevet på nett. Og det er så himla teit! Mest sannsynlig er det bare positivt det de skal si, og det er jo bare fint at mennesker er interessert i det jeg legger ut. Det er jo så innmari fint. Og det jo kanskje dette man vil oppnå med en blogg i blant. Men av og til, sånn som de siste dagene, har jeg såvidt greid å trykke på "publiser"-knappen. Kanskje sitter du og tenker "men hvorfor i alle dager blogger du, da?" Det er fordi jeg vil utvikle meg. Jeg har lyst å utvikle bloggen min. Jeg har lyst at det skal bli færre av de dagene hvor jeg bare vil bli usynlig. Og om jeg hadde slettet bloggen hadde det bare blitt vanskeligere. Jeg må utfordre meg selv. Prøve og feile, og prøve igjen. Dette med bloggen er kanskje mye viktigere for meg enn hva andre kanskje tror. For på dårlige dager, hvor jeg kanskje føler for å slette alt jeg noen gang har lagt ut og bli helt anonym, så går det alltid opp for meg hvor mye jeg kan ha å komme med. Jeg liker dette så godt, og jeg vil ikke la nervøsiteten ta dette fra meg.

Og når jeg skriver dette, så mener jeg ikke at mennesker jeg møter på ekte trenger å være redd for å nevne noe om bloggen min. For det gjør meg selvfølgelig glad! Jeg prøver bare å forklare hvordan det i blant er å være en sjenert person med en ikke like sjenert internettpersonlighet.