"DU ER SÅ STILLE"

"Du er så stille", er noe jeg har fått hørt så mange ganger i mitt liv at jeg har mistet telling. "Hvorfor er du så stille?"

Jeg har alltid vært fryktelig sjenert. Har aldri vært den som har tatt størst plass i en gruppe eller ropt høyest. Jeg har alltid hatt et indre dilemma om å ønske å bli sett, samtidig som jeg har ønsket å ikke bli lagt merke til i det hele tatt. Det er merkelig å forklare det. Har egentlig aldri likt når alles blikk faller på meg. Samtidig som jeg farget håret blått og gikk i rare klær, noe som kanskje på en eller annen måte signaliserte "Se meg! Jeg er her, jeg også!" (Likevel om det ikke var det eneste grunnen til at jeg gjorde det, da. Jeg har alltid elsket knæsje hårfarger og andre ting som ikke alle andre har hatt) Jeg har vel på en måte vært glad i å skille meg litt ut. Men store folkemengder og å være midtpunktet har jeg likevel aldri likt.

Før kunne jeg alltid ønske at jeg hadde en skikkelig grunn til at jeg er sånn som det her. Men jeg er jo "bare sjenert". "Du vokser det av deg". Jeg er jo bare sjenert. Hvorfor i alle dager kan jeg ikke bare skjerpe meg? Hvorfor er jeg snart tjueto år gammel og enda ganske sjenert?  

Til slutt fant jeg ut at jeg bare måtte akseptere det. Jeg er bare sånn, og det er faktisk helt greit! Jeg jobber jo selvfølgelig stadig med å utfordre meg selv til å bli litt mer utadvendt, sånn at ting i hverdagen blir litt lettere. Men om jeg er en av dem som er litt mer stille enn andre, så har jeg funnet ut at det er helt ok. Menneskene jeg har i livet mitt har heldigvis gitt meg en sjanse. De har prøvd å bli kjent med meg, og etter en liten stund har jeg blitt trygg på dem. For likevel om jeg kan virke innmari taus i blant, kan jeg faktisk prate som en foss, le høyt og tulle, jeg også. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har fått hørt (både av kolleger og venner) at "Wow, Karen Anna. Først trodde jeg at du var skikkelig stille, men når jeg ble bedre kjent med deg så prater du jo faktisk masse og er helt annerledes enn jeg først trodde!"

"Du er så stille". Om dere hadde visst hvor i hvor mange situasjoner jeg kunne ønske at mennesker hadde sagt "Hei, hvem er du?" eller "Hei, hva gjør du på/hva liker du å drive med?" i stedet for å bare påpeke noe jeg allerede vet. Så godt det hadde vært om mennesker hadde prøvd å starte en skikkelig samtale i stedet for å starte samtalen med å påpeke hvor innmari taus jeg er. Du gjør det liksom ikke så lett for meg å prøve å finne mot til å snakke, når det første du gjør er å påpeke noe som gjør meg så usikker. Jeg vet jeg er stille. Det er fordi jeg er ukomfortabel. Det er fordi dette gjør meg nervøs. Det er fordi jeg er klam i hendene og fordi jeg får vondt i magen av det her. Det er fordi jeg prøver å komme på ting jeg kan snakke om. Ting jeg kan dele. Ting jeg kan si som gjør at jeg også kan passe inn her. Men jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Og når det eneste jeg får høre er hvor stille jeg er, føler jeg at samme hva jeg prøver å si, blir dumt.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil hen med dette. Det bare irriterer meg litt at vi mennesker alltid skal påpeke ting som er så lett å se. Herregud, jeg vet jo at jeg er stille. Og jeg ler også av det i blant. Men når jeg er f.eks. er på en fest, og du ser at jeg sitter der og ser litt ukomfortabel ut. Hvordan i alle dager kan du tro at å få kommentaren "Så stille du eeeer, hvorfor eeer du så stillee aaa?" skal gjøre noe bedre? Kan vi ikke heller bare prøve å snakke med hverandre? Bli kjent med hverandre? Prøve å se hverandre i stedet for å føle nødvendigheten av å kommentere dumme ting hele tiden? Spesielt når kommentarene ikke gjør noe til det bedre.

Oh well. Enkelte mennesker er bare sånn, og sånn vil det nok alltid være. Men jeg setter hvertfall fryktelig pris på mennesker som prøver, som gir folk en sjanse til å varme seg litt opp, som ikke kommenterer alle slags dumme ting og som prøver å se andre mennesker for den de egentlig er. Dere er gull verdt!